Min eneste flukt er søvnen jeg får, men nå vrir smerten drømmene mine og jeg kan ikke engang unnslippe den der nå. Jeg våkner så vondt at jeg får lyst til å skrike ut bare for å bevege meg. Jeg er like trøtt når jeg våkner som jeg var da jeg la meg. Det ser ut til at lettelsen slipper meg unna i disse dager.
Få mer trening, det er det de sier. De aner ikke hvor vanskelig det er å gjøre når hver bevegelse får deg til å vingle av smerte. Når du går en avstand i det hele tatt, får ryggraden din til å føles som om den bare kommer til å smuldre fra hverandre og gå i oppløsning. Jeg gjør det jeg kan, jeg går korte avstander, jeg gjør beinløft i stolen, men det er vanskelig. Jeg skulle ønske andre kunne forstå hvor vanskelig.
Gå ned i vekt. Jeg prøver, det gjør jeg virkelig. Uten å kunne være så aktiv som du trenger å være, er det en veldig vanskelig ting å gjøre. Jeg vet at vekten min, som ble lagt på etter å ha blitt syk, gjør det verre. Det gjør selvbildet mitt dårligere også, noe som ikke hjelper på ting i det hele tatt. Jeg skulle ønske jeg kunne miste det, og jeg prøver hardt å gjøre det, men det er en sakte prosessfølelse som jeg gjør.
Ta medisinene dine. Jeg gjør det, jeg lover at jeg gjør det, akkurat som de ber meg gjøre, men det hjelper ikke nok. Jeg har savnet dem, og jeg var heldig som ikke tilbrakte dagen sammenkrøllet i en ball på gulvet, så jeg vet at de hjelper, men de gjør ikke nok. Det må være noe der ute som vil bidra til å gi meg livet tilbake.
Depresjon? Jada, jeg sliter med depresjon. Når det ikke er en del av kroppen din som ikke gjør vondt hele tiden, kan du også være deprimert. Jeg tror de av oss som fungerer med dette er mye sterkere enn folk gir oss æren for.
Jeg kan ikke engang spise uten å oppleve symptomer. Jeg spiser noe, det får meg til å løpe på do. Det er ikke et aspekt ved å leve som fibromyalgi eller mengden av sameksisterende tilstander ikke berører. You name it, det er en dårlig effekt å følge med.
Symptomene lever av hverandre, hver av dem gjør at de andre blir verre. Jeg prøver å være positiv. Jeg vet at dette vil gå over og jeg vil føle meg bedre, men selv da vil jeg ikke føle meg bra. Jeg har mine gode staver, men selv da er det fortsatt smerte, depresjon, mageproblemer osv. Likevel er det bedre tider når jeg kan gjøre mer og nyte mer, men hva gjør jeg i mellomtiden?
Jeg blir slitt, fysisk, mentalt og følelsesmessig. Jeg mister håpet om at det er gode dager fremover og at lettelse kan bli funnet. Jeg må ikke la meg bli sånn, jeg må alltid tro det er håp, men akkurat nå er det vanskelig.