Smerte har alltid vært min normale, som faktisk ikke er normalt i det hele tatt.
Jeg ser ut til å være en kvinne i vanlig alder 24 år. Jeg går på fester og fotballkamper på college, har et skriveyrke og en fantastisk vennegjeng. Men under denne dekke av “normalitet” ligger den pågående selvbehandlingen av min til tider svekkende sykdom: fibromyalgi.
Jeg har alltid klart meg. Vi tar vanligvis flere baderomsturer for andre UI-symptomer enn UVI. Jeg tok lur for den gåtefulle leggsmerten som eneste kur var å bare sove. Jeg åpnet Pepto-Bismol for å unngå fordøyelsessymptomer som ville gjøre hele kroppen min nummen.
Mange leger sendte meg til tester. Og alt gikk tilbake til det normale. Når jeg skrev, var jeg fysisk sprek, så hele ledelsen min var stille og forsiktig. Folk legger sjelden merke til smerteresepten jeg tok før basketballkamper, eller gangene jeg måtte snike meg ut midt på en skoledag for å hvile en stund i bilen.
Kronisk smerte er en interessant ting. Litt som en mor som lærer å ikke ta hensyn til det skrikende barnet sitt, det kan påvirke henne hver dag av livet hennes og hun kan slutte å legge merke til at hun har et problem. Legene har avklart at du lever det “normale” livet, men du jobber bare gjennom symptomene. De blir sett på som irritasjoner av uflaks, og ingenting mer. Smertene blir sakte verre over tid, men bare litt verre enn dagen før, og ikke nok til å være skremmende.
Forskere tror at vi gråter i fragmenter for å vise andre at vi trenger hjelp. Når du har kroniske smerter, er du ikke sikker på hva du gjør. Du vet at det gjør veldig vondt, men du kan ikke forklare det. Prøver alltid å få hjelp, men til ingen nytte. Så hva har du tenkt til å gjøre? Rope? Snurre på bakken? Nei. Du har lært at disse smertereaksjonene ikke gjør noe for å ta bort smerten. Og du bare lærer å leve med det. Vokst opp, som jeg gjorde.
Men etter 15 år med uforståelige smerter, nektet kroppen min å bli ignorert. Jeg brøt endelig sammen sommeren 2011.
En morgen i juni våknet jeg med smerter i låret, og krøp nedover venstre side av kroppen. Jeg ble satt på sidelinjen fra øvelsene mine, og så ble det verre. Det var vanskelig å puste og umulig å sove. Jeg havnet på legevakten for første gang i mitt liv.
Jeg ser ut til å være en kvinne i vanlig alder 24 år. Jeg går på fester og fotballkamper på college, har et skriveyrke og en fantastisk vennegjeng. Men under denne dekke av “normalitet” ligger den pågående selvbehandlingen av min til tider svekkende sykdom: fibromyalgi.
Jeg har alltid klart meg. Vi tar vanligvis flere baderomsturer for andre UI-symptomer enn UVI. Jeg tok lur for den gåtefulle leggsmerten som eneste kur var å bare sove. Jeg åpnet Pepto-Bismol for å unngå fordøyelsessymptomer som ville gjøre hele kroppen min nummen.
Mange leger sendte meg til tester. Og alt gikk tilbake til det normale. Når jeg skrev, var jeg fysisk sprek, så hele ledelsen min var stille og forsiktig. Folk legger sjelden merke til smerteresepten jeg tok før basketballkamper, eller gangene jeg måtte snike meg ut midt på en skoledag for å hvile en stund i bilen.
Kronisk smerte er en interessant ting. Litt som en mor som lærer å ikke ta hensyn til det skrikende barnet sitt, det kan påvirke henne hver dag av livet hennes og hun kan slutte å legge merke til at hun har et problem. Legene har avklart at du lever det “normale” livet, men du jobber bare gjennom symptomene. De blir sett på som irritasjoner av uflaks, og ingenting mer. Smertene blir sakte verre over tid, men bare litt verre enn dagen før, og ikke nok til å være skremmende.
Forskere tror at vi gråter i fragmenter for å vise andre at vi trenger hjelp. Når du har kroniske smerter, er du ikke sikker på hva du gjør. Du vet at det gjør veldig vondt, men du kan ikke forklare det. Prøver alltid å få hjelp, men til ingen nytte. Så hva har du tenkt til å gjøre? Rope? Snurre på bakken? Nei. Du har lært at disse smertereaksjonene ikke gjør noe for å ta bort smerten. Og du bare lærer å leve med det. Vokst opp, som jeg gjorde.
Men etter 15 år med uforståelige smerter, nektet kroppen min å bli ignorert. Jeg brøt endelig sammen sommeren 2011.
En morgen i juni våknet jeg med smerter i låret, og krøp nedover venstre side av kroppen. Jeg ble satt på sidelinjen fra øvelsene mine, og så ble det verre. Det var vanskelig å puste og umulig å sove. Jeg havnet på legevakten for første gang i mitt liv.