På denne verdens smertedagen avviser professor Serge Perrot, revmatolog ved Cochin Hospital i Paris, begrepet «uforklarlig smerte».
Serge Perrot, revmatolog, leder smertesenteret ved Cochin Hospital (AP-HP) i Paris og er forfatter av «Pain, I’m Coping» (red. i trykken). På denne verdens smertedagen bemerker professoren at det fortsatt er enorme fremskritt som kan gjøres på dette området.
Du avviser begrepet «uforklarlig smerte». Hvorfor?
SERGE PERROT. Fordi det er feil! Vi kan ikke si at de er uforklarlige. I lang tid gjenkjente vi bare såkalte «nociseptive» smerter, som er ansvarlige for betennelse som revmatoid artritt, eller sykdommer som kreft. Smerte ble automatisk ansett som et tegn på et problem. Så, for tjue år siden, forsto vi at det kunne være unødvendig smerte. For eksempel fortsatte en kvinne som hadde gjennomgått en operasjon for brystkreft å lide. Vi trodde det var umulig, hun var jo kurert likevel. Men under operasjonen hadde små nerver blitt kuttet, slik at smertebanene hennes ble skadet. Dette er kategorien «nevropatisk» smerte. Vi måtte kjempe for å få den akseptert. Og i dag har en tredje klassifisering, kalt «nociplastisk», endelig blitt anerkjent: en forstyrrelse i smertesystemets funksjon. Hos noen mennesker er dette systemet mindre effektivt, som bilbremser som svikter. Som et resultat opplever de diffuse smerter uten noen åpenbar grunn. Dette er tilfellet med fibromyalgi og irritabel tarm-syndrom. Å si at de er uforklarlige er å praktisere gammeldags medisin.
Er legene kjent med denne nye formen for smerte?
Vi står fortsatt overfor utfordringer. Innen medisin liker vi markører: MR-bilder, røntgenbilder, å finne årsakene. Men leger trenger opplæring. For noen dager siden forklarte jeg til 500 av dem som var samlet på Bichat-konferansen at vi ikke lenger burde snakke om uforklarlig smerte, om innbilte sykdommer, at det finnes en forklaring. De var veldig interesserte og mottakelige. De siste ti årene har medisinskoler endelig tilbudt 20 timer med forelesninger om smerte. Det er ikke en enorm mengde, men det er bedre enn ingenting. Det finnes også nesten 250 spesialiserte smertebehandlingssentre i Frankrike. Det er et virkelig skritt fremover.
Så smerte er ikke lenger medisinens fattige slektning, slik det ofte har blitt sagt?
Det er fortsatt mye fremgang som gjenstår. Mange smerteklinikker står overfor nedleggelse på grunn av manglende finansiering på sykehusene. Når det er økonomiske vanskeligheter, kutter de ikke ned en anestesiologisk eller revmatologisk avdeling, men vår er den første som blir målrettet! Kolleger sier noen ganger til meg: «Det er ikke en spesialitet; alle behandler smerte.» Det er feil. Vi er her for å diagnostisere sjeldne og lite kjente sykdommer. Jeg har fortsatt pasienter som sier til meg: «Jeg ble fortalt at jeg ikke har noe galt med meg, at det bare er i hodet mitt», selv om de lider av smerter i korsryggen, senebetennelse eller hodepine. Jeg sier til dem: «Det er i hodet deres, selvfølgelig; det er hjernen, men det er ikke psykologisk. Det er en smertedysfunksjon, og jeg forklarer dem at vi skal prøve å tilbakestille termostaten.»
Er det aldri noen psykologiske faktorer involvert?
Ja. Depresjon kan være årsaken til disse symptomene. I så fall henviser jeg dem til en psykiater, men jeg benekter ikke lidelsen deres. Det er reelt. I Frankrike er vi et katolsk land; smerte blir sett på som forløsende, som et løfte om et lite hjørne av paradis. De som er syke blir ansett som late. Vi må kvitte oss med denne ideen. Den får de som er syke til å lide. De må anerkjennes.
Er vi bedre i stand til å behandle smerter som en gang ble ansett som uforklarlige i dag?
Ja. Vi har en bedre forståelse av mekanismene bak komplekst regionalt smertesyndrom (CRPS), også kjent som algodystrofi. Før ble pasientene satt i gips og fremfor alt fortalt at de ikke måtte røre seg. Det var det verste de kunne gjøre. Tvert imot, de må være aktive. Vi har også en bedre forståelse av fibromyalgi. Smertebaner kan forstyrres av hormonelle endringer hos kvinner i overgangsalderen eller ved brå opphør av idrett hos unge mennesker. I tillegg til medisiner bruker vi hypnose, fysisk trening og hydroterapi for å behandle dem. Vi må slutte å fornekte pasientenes smerte. La oss slutte å fortelle dem: «Det er bare i hodet deres!»
